Hva har en ordrik, folkekjær og landskjent skuespiller fra Bergen å gjøre som noe av en gjennomgangsfigur i Nordland Musikkfestuke, en nord-norsk musikkfestival? Litt av årsaken er at han er så innmari glad i sigøynermusikk. En av flere andre forklaringer er at Helge Jordal (74) har hatt en rolle i formingen og utviklingen av landsdelens eget og hele landets syn på nordnorsk kultur.

Tekst: Jørgen Mathisen
Foto: Henrik Dvergsdal 

Ikke så stor rolle, mener han selv. Mange vil mene at det er mer enn som så og at det i hvert fall har vært en viktig birolle. Det handler om engasjement, det handler om innsikt, og det handler om kvalitet. Her er noen stikkord: Borr i bekmørtna, Orions belte, Nattseilere, August i Landstrykere, Svart hav. Norske spillefilmer som har satt spor etter seg og huskes av mange.

Og det handler om den viktige pionertida på Hålogaland Teater, fra den gangen det var hele Nord-Norges teater og spilte forestillinger som har blitt legendariske: «Det e her æ høre tel», «Dikt og førbainna løgn», «Krittringen», «Det bor et troll» og flere.

 

Han fortsatte kontakten med nordnorsk kulturliv etter sin egen periode i Tromsø 1977-1981. Bergenseren som gjorde nordlending av seg for fire år har hatt flere gjestespill på HT, vært med i viktige nordnorske spillefilmer, bidrag i kortfilmer, og stadig hatt kontakter med nord-norske kulturaktører.

Helge Jordal tapte slett ikke kontakten med nordnorsk kulturliv og nordnorske kulturaktører selv om han flyttet tilbake til Bergen. Han arbeidet først en del år på Den Nationale Scene, deretter med teater på egen kjøl, og han har hele tida vært meget aktiv skuespiller-frilanser både på teatre og ikke minst i film, både i Norge og Sverige. Han har vært med i og til dels hatt viktige roller i mer enn 30 norske og svenske spillefilmer.

 

Terje Nilsen

Ikke minst i forbindelse med produksjonene av de forskjellige spillefilmene innspilt i Nord-Norge hadde han kontakt med hele det nordnorske kulturlivet. Blant filmene er legendariske «Landstrykere» og «Nattseilere». Nordnorsk kultur, miljø og lynne var viktig i disse og andre «nordnorske filmer» Jordal var med i.

En av de fremste av nordnorske kulturaktører som Helge Jordal hadde kontakt med gjennom mange år var visesanger og visedikter Terje Nilsen. Dette ble til en forbindelse som folk flest virkelig fikk stor glede av.

– Til å begynne med kjente jeg han ikke noe særlig, men vi hadde litt kontakt fordi jeg ba om å få benytte noen av tekstene hans i egne prosjekter i Bergen. Det fikk jeg alltid. Senere ble vi godt kjent, Terje bodde jo i Bergen en stund, forteller Helge Jordal.

 

Skuespilleren var sterkt engasjert i Terje Nilsens etter hvert berømte comeback i 2016.

– Det var noen av oss, både i Bergen og andre steder, som kjente Terje og hans kvaliteter og som syntes det var for galt at de skulle være gjemt bort. Terje var ikke så begeistret for tanken selv, men vi fikk gjort alt klart så det var bare for Terje å innta scenen uten noe mer forberedelse fra hans side. Og det gikk jo som kjent strålende! sier Helge Jordal.

Han fulgte Terje Nilsens tilbakekomst i offentligheten nært, var med på den siste plata hans, og gledet seg med Terje over framgangen. Desto tristere var det jo da Terje Nilsen brått og uventet gikk bort i 20. mars 2019.

– Terje var en veldig viktig mann for hele den nordnorske kulturutviklingen, sier Jordal.

 

Som mat og vann

«Folk vil ha spenning. Teater. Nokka å snakke om. Og teater, det e nesten like vektig som mat og vatn», sier Borr i Bekmørtna, spilt av Helge Jordal, i nrk-serien «Nattseilere» fra 1986.

Det er som Helge Jordal skulle ha sagt det selv. Og han vil spille ordentlig teater for ordentlige folk.

– Det begynte allerede på 1970-tallet på Nationaltheatret. Der spilte vi aktuelt og påtrengende teater, det kaltes politisk teater. Den betegnelsen er bare tull, for alt teater er jo politisk! Men, ja, vi var politisk aktive og veldig engasjerte i det som var aktuelt i tida, forteller Helge Jordal.

– Nationaltheatret ble litt for «fint» for meg etter en stund, jeg ville spille for det ekte Norge. Og finkulturen er ikke det ekte Norge. Det er alle rundt. Alle de som står på i hverdagen. Jeg kommer sjøl fra det, med foreldre som var arbeidsfolk og en oppvekst i en trang leilighet befolket av opptil 12 mennesker samtidig.

Så ble det Hålogaland Teater, i 1977 var det nokså nytt og veldig idealistisk.

 

– Jeg kom til Tromsø og hoppet rett inn i «Dikt og førrbainna løgn». Jeg var jo vant til «politisk teater». Fiffen i Tromsø var forbannet på oss, og det var artig å være med på kampen om eget spillested. Det ble til Kulturhuset der HT skulle få lov til å bruke en del og det fungerte aldri helt godt. Så begynte kampen for eget hus, som jo HT også fikk etter hvert. Det skulle etter våre interne planer ha vært enda flottere enn det har blitt…

– Et eller annet sted finnes det kanskje fortsatt et manuskript som er et utkast til en operette om hussaken, mimrer – og flirer – Helge Jordal.

 

Inn fra havet

Bergenseren hadde aldri problemer med å spille på nordnorsk. Han tror det kommer av en grunnleggende likhet i det å være fra kysten, og ha opplevd hvordan «alt kommer rekanes inn fra havet».

– Jeg ble aldri tatt på det. Vi som kom sørfra hadde jo gode språkkonsulenter, nordnorske kulturstørrelser som Ivar Enoksen og Nils Magne Knutsen, men det handler også om å kjenne arbeidsom hverdag, krevende kyst-liv og kystkultur «i blodet».

Tjuagutten fra Bergen, oppvokst i trange kår, med mange sjøfolk i slekta bakover og med ungdoms-bakgrunn som bryggesjauer, har med seg biter av den nødvendige identiteten.

– Vi fikk jo alt mulig inn fra havet, sier han.

 

En dæsj sigøyner-påvirkning kom kanskje også inn fra havet i femtitallets Bergen.

– Jeg tror jeg har litt sigøyner eller tater i meg, for jeg er så veldig glad i sigøyner-musikk. Det er derfor jeg har vært mange dager i Bodø nå, fordi Gjertrud Økland i Gjertruds Sigøynerorkester har bestemt at jeg skal være med dem på konserter både her og andre steder, forteller Helge Jordal og viser både på og utenfor Musikkfestukas forskjellige festival-podier at han stortrives med det.

På samme måte som han har vist at han stortrives med å ha vært med å forme omverdenens og landsdelens eget syn på nordnorsk kultur. Han har spilt halvgærne, dumdristige, tøffe, jordnære, bløthjertede nordlendinger i nåtid og fortid, uten å gjøre narr av dem, bare framstilt dem akkurat så ekte og mangslungne og særegne som nordlendinger er. Innimellom er han litt nordlending, han også.