Av Jørgen Mathisen

 

Det er litt av en klisjé å kalle Bruckners symfonier «katedraler i lyd». Riktignok er Bruckners åttende symfoni en av de mest storslagne symfonier som finnes, en mektig visjon om det evige, komponert for et enormt orkester. Men det er mye mer enn bare én manns åndelige odyssé. Det er en av de mest overveldende opplevelser i romantisk musikk, dypt rørende og betagende vakker. En kjent britisk musikkskribent og kommentator, Steven Johnson, sier i en «pre concert-talk» fra januar i år om Bruckners åttende symfoni at det er nokså vanlig med stor uenighet rundt Bruckner blant folk som har god greie på klassisk musikk.

 

– De aller fleste liker den religiøse musikken hans, det er symfoniene som er problemet for en del mennesker. Noen synes de er «helt himmelske», andre mener de er tålmodighetsprøver. Som regel varer de godt over en time, og åttende symfoni er intet unntak.

I musikken sin bygger Bruckner opp til store klimakser, men plutselig stopper det , blir stille, og musikken skifter retning.

– Men Buckner har noe å fortelle, og alltid på slutten av symfonien, han klarer å sammenfatte budskapet i musikken på en spesiell måte. Dette kommer ekstra godt fram i Bruckners åttende, der han kombinerer temaene fra de fire satsene og slår dem sammen til et kolossalt fortissimo.

Johnson sier det minner han om de store, runde vinduene med glassmaleri som ofte er i vestveggen til store kirker. Kaskader av vakre farger og mønstre og motiver, som gir en vidunderlig vakker helhet.

 

Bruckner hadde store mentale problemer i perioder, og dette mener Johnson også kommer fram i symfonien.

– Han kunne være redd og deprimert, men det virker som komponeringen bragte ham tilbake fra frykt til stabilitet, ja til og med glede, noe man hører i slutten av denne hans åttende symfoni, sier han.

– Hvis du ikke har hørt denne symfonien før, og du synes det du hører er litt forvirrende og ikke gir deg noen fornuftig forklaring, bare hold ut, for til slutt gir det mening, sier Steven Johnson i sin omtale av Bruckners åttende symfoni. Hans forhåndsomtale var laget i forbindelse med Royal Liverpool Philharmonic Orchestras framføring av Bruckners åttende den 31. januar. Johnson regnes som en av de mest autoritative stemmer innen klassisk musikk i Storbritannia.

 

Anton Bruckner (1824-1896) begynte svært tidlig å spille orgel og fiolin. Han lærte mye av å være korgutt i et kloster og fikk tidlig et nært og betydningsfullt forhold til kirke og kirkemusikk. Bruckner ble lærer, og fortsatte samtidig å studere musikk, og ble etterhvert organist i St. Florian i 1851. Han ble domorganist i Linz i 1856, professor i harmonilære, kontrapunkt og orgelspill ved konservatoriet i 1868, senere dosent ved universitetet i Wien og hofforganist.

Bruckner hadde lite tro på seg selv som komponist, til tross for at han allerede hadde komponert flere betydningsfulle kirkemusikalske verk. Han var dypt troende katolikk. Det var først i 1864, når Anton Bruckner var 40 år, at han fikk sitt store gjennombrudd som komponist, og symfoniene kom med jevne mellomrom fram til 1891. De fleste av dem ble revidert og endret flere ganger de første årene etter utgivelse. Det finnes ti symfonier, inkludert «den null-te» fordi den først ikke ble regnet med blant symfoniene hans.

Bruckners episke åttende symfoni finnes i «bare» to hovedversjoner: originalen fra 1887 som mange synes er dårlig, og revisjonen fra 1890, som er et ubestridelig mesterverk. Denne sistnevnte versjonen kommer også i to utgaver, men forskjellene mellom dem er ikke signifikante uansett hvor mye kontrovers de har forårsaket. Det finnes et bredt utvalg av plateinnspillinger og opptak på diverse digitale plattformer å velge mellom.