Bodø skulle hatt en stor, gammeldags kafé med noen hundre plasser rundt bord med hvite duker. Høyt under taket skulle det vært, og fine, store lysekroner som hang der.

Og sentralt plassert i lokalet; et podium. Der skulle Anne Sofie von Otter og hennes lille orkester stått på tirsdag. Da hadde chansons-konserten vært i sitt rette element.

I mangel av slike omgivelser var det fransk kaféstemning nok på scenen i Stormen konserthus. Og i salen. Med gledesfylte publikums-utrop og fornøyd klapping. Ganske mange hadde nok et glass vin med seg også – som seg hør og bør når man hører på franske chansons sunget av en nesten helt ekte chanteuse.

 

Det er rart hvor mange franske chansons man kjenner, har hørt før eller i alle fall kjenner til, enda man ikke kan noe om fransk visesangkultur. Bare i utvalget Anne Sofie von Otter og bandet hadde plukket ut var det flere. «Douce France», selvfølgelig, og «Padam», men også «Elle tourne la terre» – bedre kjent på svensk som «Snurra min jord». Og enda en: «C’est si bon»… i hvert fall refrenget.

Anne Sofie von Otter og bandet hennes, bestående av Mats Bergström, gitar, Olle Linder, bass, Johan Graden, piano, Konrad Agnas, trommer, Bengan Jansson, trekkspill og Anders Jakobsson, fiolin, kunne dem alle.

 

Det handler visst ofte om vær eller årstider i franske chansons – eller begge deler. Til glede for alle oss som ikke kan fransk fortalte Anne Sofie von Otter litt om handling og innhold mellom hver av sangene. Varme vårvinder og kalde høstvinder, slutten på sommeren og begynnelsen på vinteren – og en av sangene het «Once upon a summertime».

 

Chanson – det høres så eksotisk og romantisk ut, og er ofte det også. Ofte er det dessuten finurlig og flott og spenstig i melodiføringen, og med et snirklete, intrikat akkompagnement. Men også smektende, tankevekkende og stort sett folkelig populære er de – triste eller glade, rørende eller fleipete. Like populære i de finere kretser som på kafeer og gatehjørner. Og nå også i Stormen konserthus store sal – med Anne Sofie von Otter.