Det er mange av de mest trofaste som gjerne går på åpningskonserten, Musikkfestukas faste tilhengere som setter ekstra pris på å få med seg den konserten som alltid har et spesielt toppklasseprogram. Som i år – Anne Sofie von Otter og Mahler Chamber Orchestra på samme scene er det ikke så mange som får oppleve, noe sted i verden, noen gang. Bare det var i seg selv grunn god nok til å være tilstede.

Forventningene var skyhøye – og ble innfridd. Under Anne Sofie von Otters avdeling med sanger av Franz Schubert var det som salen holdt pusten.

 

For de spesielt interesserte bød orkesterprogrammet på en kombinasjon av Mozart og Beethoven som kunne kalle på både nysgjerrighet og ny innsikt. Ingen tilfeldig sammenstilling fra Mahler Chamber Orchestras side.

Mozart laget sin Sinfonia Concertante i ess-dur i 1778 da han var i Paris, men musikken bringer lett assosiasjoner til hoffet i Salzburg som han da nettopp var kommet fra. Beethoven begynte på sin første symfoni om lag 15 år senere, da han nettopp var kommet til Wien (1792). Han ble «utpekt» som «arvtakeren» til Mozart, som døde året før. Beethoven sa selv at Mozart var en av de få han var inspirert av, og det høres godt i symfoni nummer 1.

 

Mange har påpekt likheten mellom de to verkene – det er fest og det er fart og det er musikk som skulle gjøre inntrykk «i de rette kretser» både i Salzburg, Wien og Paris på de tider. I Stormen lørdag kveld var det som disse tider og disse miljøer kunne anes, svevende oppunder taket.

På podiet freste det – et fyrverkeri for øret var det Mahler Chamber Orchestra presenterte.

Og festivalprofil Anne Sofie von Otter hadde salen i sin hule hånd under sin avdeling.

 

På en åpningskonsert er naturlig nok også salen full av spesielt inviterte gjester, og mange er representanter for samarbeidspartnere og sponsorer. Dette gir også åpningskonserten et eget preg og en egen stemning. Næringslivsledere og ledere i styringsverk og politikk møtes nok rett om det er, men kanskje ikke så ofte i foajeen til en konsertsal – før, under og etter en toppkvalitetskonsert.

Ikke alle er like vant med denne settingen heller – og det merkes på spontaniteten underveis i konserten. Det er ikke et musikalsk veldressert publikum her, men et som viser sin spontane begeistring. For musikken og dens toppkvalitet, selvfølgelig, men kanskje også i spontan overraskelse og stolthet over hva de er med på å støtte. Uansett handler det om glade, imponerte og positivt overraskede mennesker.

– Jeg ante ikke at jeg likte sånn musikk, men dette var jo helt topp! var det en næringslivsleder som utbrøt til meg en gang, nettopp etter en tilsvarende åpningskonsert i Nordland Musikkfestuke.

 

Et hundretalls mennesker fulgte invitasjonen til å være igjen etter konserten, her ble inntrykk fordøyd og snakket begeistret om ved alle bord, og praten gikk livlig om dette og annet alt mens Henrik Beckstrøm spilte passende pianomusikk i bakgrunnen. En trivelig avslutning på en stor aften.