– Det startet ganske tilfeldig, egentlig. En venninne sa på 90-tallet at Musikkfestuka trengte flere frivillige, og siden jeg hadde ferie og ingen planer, meldte jeg meg på. Da fikk jeg jobb som vakt, og sto for det meste i Domkirka.

Tar ferie for å jobbe som frivillig

Men det ble ikke bare med den ene gangen. Halsbakk trivdes så godt at hun like gjerne meldte seg som frivillig året etter også.

– De første årene jobbet jeg bare på kveldstid sånn at det kunne kombineres med jobb, men nå har jeg lagt ferien min til festivalen, sånn at jeg også får jobbet med festivalen på dagtid. Det har jeg gjort i ganske mange år nå.

– Hvordan er det å jobbe når man har ferie, da?

– Noen tenker at i ferier skal man slappe av, men jeg tenker at i feriene skal man gjøre noe annerledes. Noe man ikke gjør hver dag ellers. Samle gode minner og opplevelser!

Nervøs pianist på bodøtur

Ildsjelen har et minne hun husker spesielt godt.

– For noen år siden hadde vi besøk av en pianist fra Iran. Han var frytelig nervøs. Han fungerte nesten ikke!

– På hvilken måte?

– Han skalv, gikk mye frem og tilbake, og han var på toalettet flere ganger før han gikk på scena. Stakkaren var helt knust. Heldigvis gikk opptredenen bra. Men han var nok litt satt ut etter konserten også.

Hun forklarer videre at de ga han skyss tilbake til byen, og satte han av ved Bryggerikaia.

– Vi sa «gå rett opp gata, så finner du hotellet ditt» mens vi pekte. Det var lettere sagt enn gjort. Den stakkars mannen gikk seg totalt vill. Heldigvis fant produsenten pianisten tilfeldigvis vandrende rundt som et svimlende spørsmålstegn en stund senere, sånn at han kom seg til hotellet og til sengs. Han var veldig søt, og absolutt en jeg kommer til å huske lenge, sier Halsbakk mens hun smiler.

Kjærlighet ved første blikk

Det er mange minner, og heldigvis er det flest av de gode. Av dem har hun en soleklar favoritt. Da hun ble frivillighetskoordinator i 2007, endret nemlig livet seg.

– Han der!, sier hun mens hun peker på mannen som kommer inn døren med en kanne tevann. Han der dukket opp som frivillig det året jeg var leder for festivalens frivillige.

Det ble kjærlighet ved første blikk, og allerede to måneder senere flyttet de inn sammen. Nå er de gift.

Per-Christian Størkersen setter seg ned sammen med oss i sofaen, og forklarer sitt første møte med Mona.

– Jeg fikk telefonnummeret hennes fra produsenten, og han sa at jeg kunne ringe henne når jeg lurte på noe angående det å være frivillig. Jeg tok kontakt med mine spørsmål, og jeg husker at damen jeg pratet med var svært hyggelig og behjelpelig. Hun tok godt vare på meg hele uka, og jeg følte meg veldig trygg som ny. Så Mona ga et godt inntrykk fra første sekund!

– Ja, det må jo være lov til å forsyne seg av lasten, skyter en lattermild Mona inn.

For Per-Christian Størkersen og Mona Halsbakk var det kjærlighet ved første blikk. Foto: Isabell Grønnslett

Gal etter kjeks

Som artistvert har man ansvar for at artistene har en god opplevelse mens de er på besøk. De fleste har en raider, som er et dokument der artistene lister opp alt som artistverten må ordne til dem. Mange er kjent for å ha veldig store eller rare krav, men det motsatte gjelder nok for de som 20-års jubilanten har ansvar for.

– Klassiske musikere vil tydeligvis ikke ha så mye fancy pancy. De er fornøyde bare de får litt servering. Men søreuropeere er litt morsomme. De er sykt opptatt av kjeks! De er veldig, veldig glad i søt kjeks. Spesielt Royal Dansk eller noe med sjokolade. Jeg har jobbet med dette i 10 år, og det slår aldri feil, ler hun.

– Ellers hender det at jeg blir sendt ut for å kjøpe strømpebukser, nesedråper, plaster og annet nødvendig som kan dukke opp underveis.

Bra for psykisk helse

At å jobbe som frivillig har gitt ekteparet mye glede, er det lite tvil om.

– Alle burde jobbe som frivillig innimellom. Ikke bare er det bra for den psykiske helsa å få en dose kultur og sosialisering, men det er viktig for Bodø kommune. Det er viktig for byen at det skjer noe stort i Bodø, og det klarer man ikke uten folk, forklarer Per-Christian.

Mens han tenker på fordelene ved å jobbe som frivillig, kommer han på hvordan effekt det har på kona:

– Det funker i hvert fall på humøret til Mona, ler han. November er kjent for å være mørkt og trasig, men plutselig kan hun begynne å knise fordi hun tenker på noe som skjedde i Musikkfestuka, forklarer han mens han smiler til Halsbakk.

– I fjor var den yngste frivillige 14 år, mens den eldste 83 år. Så her er det virkelig ikke mange begrensninger, avslutter Mona.